Middagshvile

Når vi kommer hjem fra jobb er Kjell Petter og jeg snare med å fjerne alt av tøy som strammer og hoppe i kosebuksene. For oss er hjemme-tid en tid på dagen hvor vi lader batteriene. Noen plikter har vi jo, men plikt-listen har krympet kraftig med årene slik at det nå er færre «må-er» og «burder» som styrer våre liv. Jeg som driver egne firma har oftest litt jobb på ettermiddagene, men ettermiddagene er jo lange så det er som regel tid til både litt jobb og mer.

Ett fast innslag på ettermiddagenes lade-program er middagshvilen. Vi eeelsker å slumre på sofaen med behagelig musikk i øret, godt inntullet i ullteppene jeg har arvet fra mormor.  Vi tar oftest middagshvilen før middagen, siden det er da vi er mest slitne og har størst behov for å hvile. Så lager vi heller middagen til kvelds. Vi gjør det vi kjenner for der og da. Vi har ikke noe standardkrav vi må innfri.

Mange forteller meg at de ikke har tid til å hvile på ettermiddagen eller at de ikke synes de kan kaste bort tiden på slikt. Ting må gjøres, forventninger innfris.

Slik tenkte også vi en gang.

Da vi var midt i 20-årene var vi godt i rute med å innfri de uuttalte reglene for hvordan leve et «korrekt» liv. Gode utdannelse var gjennomført, huset var bygget, hagen beplantet og 2 små jenter var satt til verden og vi var vi i full gang med å innfri standardkravene til fritidsaktiviteter. Vi kjørte, hentet, besøkte, klappet på forestillinger, solgte pølser på arrangementer og innfridde på alle måter samfunnets forventninger til engasjerte, ansvarsfulle voksne. Tiden ble vår fiende og vi skyndet og husjet på hverandre for å rekke det hele.

Jeg husker så godt den dagen Kjell Petter og jeg bestemte oss for å  komme oss ut av det strevsomme rotterace vi så pliktoppfyllende deltok i. En kveld, etter å ha fått småjentene i seng, begynte jeg plutselig bare å gråte og jeg hulket Vi kan ikke leve slik. Kjell Petter sa seg hjertens enig. Det var ikke slik vi ville ha det. Vi fikk oss en god prat og startet sammen en spennende reise inn i en helt annen fremtid. Vi visste hva vi ikke ville ha i våre liv – stresset, jaget, kjeklingen, slitenheten. Vi ville være glade sammen, ha tid og ro til oss selv og hverandre.

Vi begynte å sette spørsmålstegn til alle «burder», «må-er» og «plikter» vi inntil da bare hadde akseptert, og i denne tiden sa vi ofte slikt som. “Må vi virkelig det?”. “Hva skjer om vi i stedet gjør det slik?” eller «Står det med ildskrift på veggen at vi må gjøre det slik?»

Som unge småbarnsforeldre begynte vi å si nei til mange av “samfunnets standardkrav” til hva som måtte innfris, og fikk som belønning stadig mer ja til oss selv.  Vi fikk en mer harmonisk og rolig hverdag og i roen fikk vi tid til de gode samtalene og å pleie samholdet oss 4 imellom. I roen fikk vi også kontakt med vårt indre selv og begynte å oppdage og utvikle våre evner. Tiden og stillheten ble rugekassen hvor vår kreativitet og hverdagsglede fikk blomstre.

Ett av de tiltakene vi innførte i denne tiden var stille-tid etter middag. Da sov vi voksne en liten blund mens småjentene plundret med sitt. I starten var det uvant for jentene å måtte vente på å få svar eller hjelp, og de vekket oss flere ganger i stille-tiden de første dagene. De fikk hver gang svaret Nå skal vi sove litt, så snakker vi om det etterpå, og vennet seg raskt til å være stille når mamma og pappa blundet på sofaen, og at det gikk helt fint å vente litt. I ettertid tenker vi at det har bidratt til at våre nå voksne jenter har fått en stor aksept for at andre har behov som gjør at de selv noen ganger må vente med sine. Det synes vi er en fin holdning å ta med seg i livet. Om en familie skal fungere, trenger alle å få dekket sine behov, de voksne også.

Etter hvert som barna vokste til tok jobbene våre mer av vår tid, og vi har begge hatt perioder med svært lange arbeidsdager og stort ansvar. Vanen med middagshvilen har fulgt oss også i disse periodene, og jeg er helt sikker på at disse time-outene har bidratt til at vi har kommet oss gjennom disse krevende periodene av livet friske og harmoniske.

Når vi nå er mer etablerte i våre respektive jobber, foreldreansvaret er over og det bare er Kjell Petter, meg og Zappa igjen i hjemmet, nyter vi middagshvilen mer enn noen gang. Mormors ulltepper er skatter vi setter stor pris på, og de er i daglig bruk – både når vi sover middagshvile og når vi på kvelden siger ned i sofaen og ser på TV-serier.

Vi trenger oppladede hjerner og friske kropper i våre jobber og for å ha gode stunder i fritiden. Hvilen vi unner oss med den største selvfølge gjør at vi er mer energiske og kreative i de våkne timene av døgnet. Middagshvilen, om den nytes før eller etter middagen, er mentalhygiene slik tannpuss er tannhygiene.

Mitt råd er: Hvil når du trenger det. Ikke vent til senere når barna blir større, når jobben krever mindre, når prosjektet er fullført, når ….

Du kommer ikke til å miste tid. Du vil tvert i mot få mer tid, mer energi, mer av livet.

Energi skapes av dens motsats – Ro!

Sammen gir de harmoni

 —

Vi ønsker deg harmoniske dager

Trine og Kjell Petter 🙂